EN HELT VANLIG HVERDAG

Det var helt tilfeldig at jeg skulle begynne å snakke med deg. Vi hadde så mye å snakke om. Hvordan kan man snakke med et annet menneske i 4-5 kanskje 6 timer om dagen? og det bare i telefonen. Jeg åpnet meg som en åpen bok for deg, noe jeg sjeldent gjør. Det føltes som om jeg hadde kjent deg hele livet mitt. Vi satt til og med opp om nettene og snakket over facetime som noen fjortiser. Du var den jeg trengte. La oss kalle deg Mr. piano.

Men vi var begge klare på at vi tok kun en dag om gangen, og ingen av oss hadde noen forventninger. Det viste seg at noen kjente deg, de fortalte meg at jeg ikke skulle snakke med deg. Da fikk jeg jo bare mer lyst til å prate med deg? Bare ved å snakke med deg ble det en god dag. Vi var enige om at vi var litt mer enn venner uten å si det, men ingen følelser skulle bli  involvert. Hva var det vi sa, piano. Vi skulle ta ting piano. Ingen av oss var klare for noe seriøst, og ofte sa vi piano som et slags «safeword» når den ene følte det ble for nært. Men jeg ser noe i deg, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Så kom dagen jeg skulle møte deg, jeg dro langt og i flere timer. Jeg gruet meg noe helt forferdelig, og prøvde flere ganger å avlyse det. Hvorfor skulle jeg møte noen som liksom bare skulle være ingenting? De rundt meg hadde også lagt merke til at jeg snakket usedvanlig mye med en bestemt person. De rundt meg fikk forventninger om hvem du var, og jeg begynte å stille spørsmål selv. Hvorfor måtte alle andre si noe om hva vi var. Jeg visste det ikke selv, egentlig ville jeg bare ha det akkurat slik som det var. Men så møtte jeg deg, der sto du, i regnet. Jeg er sikker på at hjertet mitt hoppe ukontrollert og utrolig fort. Du tok rundt meg. Jeg var helt målløs. Vi løp ut i regnet og over gangfeltet. Jeg husker det så godt, du åpnet bildøren for meg og vi dro sammen. Når vi kom ut på veien følte jeg meg helt uslåelig, et av mine lykkeligste øyeblikk, tror jeg. Jeg visste hverken hva som ventet meg eller hvor vi skulle. Vi dro inn til byen og hadde en litt klein start, du var kjempe sulten og bestilte deg en pizza. Kanskje den beste pizzaen jeg har smakt. Hvem skulle tro at pizza med honning på er godt? Vel ikke jeg. Plutselig bestemte vi oss for å dra på kino – sjeldent jeg har sett en film jeg har fått med meg så lite av. Du var nokså intens, men det gjorde ingenting.

Fortsettelse følger….
Adjø

Jeg lengter nærmest etter å være strukturert, men jeg klarer det ikke. Det er akkurat som om jeg er der for å ødelegge for meg selv. De siste fem eller seks årene har jeg hatt ett behov for å skrive lister. I dag skal jeg vaske gangen og soverommet, i morgen skal jeg skifte på sengen, vaske masse klær og skifte på sengen. Dette er typiske ting jeg skriver til meg selv på notater inne på en Iphone og det er ikke fordi at jeg er redd for at jeg skal glemme å gjøre det. Det er mer fordi at jeg skal vite hva jeg skal gjøre. Men det er sjeldent det blir sånn, og da kommer det en nederlagsfølelse som er vanskelig å bli kvitt. Jeg lover derfor meg selv at jeg skal gjøre det neste dag, og begynner å lage tidsperspektiv på de ulike tingene for å vise meg selv hvor fort gjort det egentlig går å gjøre disse små-tingene.

Jeg trenger struktur for å fungere, men jeg har absolutt ingen struktur. Jeg står opp helt ulike hver dag. Noen ganger står jeg ikke opp i det heletatt. Jeg bare venter på neste dag. Av og til når jeg setter opp disse planene for flere dager klarer jeg kanskje å fullføre 1/3 del av de. Disse listen er ikke avanserte, jeg bare klarer ikke å starte. Det er akkurat som om jeg venter på at noe skal komme i veien. Men hva venter jeg på? Hvorfor er det så vanskelig å bare vaske gangen før jeg skal på jobb? Jeg begynner kanskje ikke på jobb før klokken tre uansett? Hvordan klarer jeg å tullebort alle disse timene på absolutt ingenting?

Akkurat nå skulle jeg egentlig ha sett på en lønnsslipp som er feil, men får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg vet jeg må, men eier ingen motivasjon. Det føles nesten som om jeg vil at noe skal gå skikkelig galt. Jeg skylder ofte på at jeg er sliten, men er jeg det? Eller gjør jeg meg selv sliten? En dag kan jeg plutselig finne på å gå på toppen av en varde i stedet for å gjøre det jeg har skrevet til meg selv at jeg skal gjøre.

Noe må skje. Noe må forandres. Jeg har planer om å flytte og begynne med noe helt annet. Men så begynner jeg å mistro meg selv. Flytter jeg av riktige grunner? Hva gjør jeg med vennene mine som blir langt borte? Klarer jeg i det hele tatt å gjennomføre dette? Så sier jeg til meg selv, men du er nødt. Du kan ikke ha det slik lengre. Du må finne noe som gir deg mening. Mening for deg selv og ikke alle andre. Hvorfor er alle andre så viktig heletiden? Hva med deg selv? Ja, hva med meg selv?! Jeg er et skikkelig samvittighets-menneske, hvis det er noe som heter det? Jeg bekymrer meg heletiden om hvordan ting jeg gjør vil påvirke andre, men samtidig tenker jeg stikk-motsatt, men likevel ikke. Ofte føler jeg at tankene mine er større enn alt det andre, men at jeg aldri får satt ord på de. De bare flyter i alle retninger og jeg får ikke tak i noen av dem.

Adjø

Heisann! Dette er mitt aller første innlegg. Jeg kommer til å forbli anonym av flere grunner. Jeg har ofte tanker som skal forbli tanker, og vil ikke sette et ansikt til disse tankene. For jeg tror det er mange som føler det slik, men som ikke vil rope det høyt. Formålet mitt med denne bloggen er å lette på «trykket», slik at kanskje hverdagen min skal bli lettere når disse tankene blir skrevet ned og sendt ut.  Kanskje jeg finner meg selv igjen? Jeg som person er veldig utadvendt, men får sjeldent sagt de tingene som virkelig gjelder; jeg er veldig flink på å le bort det som er seriøst. Jeg får fullstendig panikk så fort jeg føler at noe blir seriøst og kan påvirke meg.

Jeg vil dele litt om min kjærlighetsliv, om det i det hele tatt kan kalles et kjærlighetsliv. Den endeløse jakten på å finne kjærligheten. Finnes det en for alle?

Hele livet har jeg vært den som ikke er redd for å snakke høyest, og har vært veldig opptatt av at ting skal være rettferdig for alle. Men etterhvert som jeg har blitt eldre har dette blitt et problem. Jeg synes det er vanskelig å snakke om hva jeg føler i ulike settinger og hvorfor. Hvertfall om de tingene som er viktig. Jeg kan godt forteller noen at jeg har hatt en dårlig dag på jobb, fordi jeg har sovet dårlig. Men jeg forteller ikke om den delen at jeg har vært våken store deler av natten fordi jeg er bekymret for morgendagen – om alle tankene som kommer så fort jeg er alene og kan sitte timesvis og bare se i en vegg. Jeg synes det er vanskelig å ta ulike standpunkt og stå for det. Jeg er heletiden redd for hva skjer om jeg sier ditt eller datt. Hva skjer nå?

Jeg har alltid hatt enormt mye samvittighet, og mener selv at det har formet meg som person. De siste årene jeg har forandret meg enormt, og vil med denne bloggen finne ut hva som har skjedd. Hvem er jeg? Jeg har ikke den indre entusiasmen lengre. Før kunne jeg mene noe om alt, og ble veldig revet med og generelt veldig interessert i alt. Nå føler jeg at det meste er litt «samme det vel». Jeg lurer på hvor har jeg blitt av i alt dette? Hva er lykke?

Adjø