Men vi er jo enige?
Det var helt tilfeldig at jeg skulle begynne å snakke med deg. Vi hadde så mye å snakke om. Hvordan kan man snakke med et annet menneske i 4-5 kanskje 6 timer om dagen? og det bare i telefonen. Jeg åpnet meg som en åpen bok for deg, noe jeg sjeldent gjør. Det føltes som om jeg hadde kjent deg hele livet mitt. Vi satt til og med opp om nettene og snakket over facetime som noen fjortiser. Du var den jeg trengte. La oss kalle deg Mr. piano.
Men vi var begge klare på at vi tok kun en dag om gangen, og ingen av oss hadde noen forventninger. Det viste seg at noen kjente deg, de fortalte meg at jeg ikke skulle snakke med deg. Da fikk jeg jo bare mer lyst til å prate med deg? Bare ved å snakke med deg ble det en god dag. Vi var enige om at vi var litt mer enn venner uten å si det, men ingen følelser skulle bli involvert. Hva var det vi sa, piano. Vi skulle ta ting piano. Ingen av oss var klare for noe seriøst, og ofte sa vi piano som et slags «safeword» når den ene følte det ble for nært. Men jeg ser noe i deg, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.
Så kom dagen jeg skulle møte deg, jeg dro langt og i flere timer. Jeg gruet meg noe helt forferdelig, og prøvde flere ganger å avlyse det. Hvorfor skulle jeg møte noen som liksom bare skulle være ingenting? De rundt meg hadde også lagt merke til at jeg snakket usedvanlig mye med en bestemt person. De rundt meg fikk forventninger om hvem du var, og jeg begynte å stille spørsmål selv. Hvorfor måtte alle andre si noe om hva vi var. Jeg visste det ikke selv, egentlig ville jeg bare ha det akkurat slik som det var. Men så møtte jeg deg, der sto du, i regnet. Jeg er sikker på at hjertet mitt hoppe ukontrollert og utrolig fort. Du tok rundt meg. Jeg var helt målløs. Vi løp ut i regnet og over gangfeltet. Jeg husker det så godt, du åpnet bildøren for meg og vi dro sammen. Når vi kom ut på veien følte jeg meg helt uslåelig, et av mine lykkeligste øyeblikk, tror jeg. Jeg visste hverken hva som ventet meg eller hvor vi skulle. Vi dro inn til byen og hadde en litt klein start, du var kjempe sulten og bestilte deg en pizza. Kanskje den beste pizzaen jeg har smakt. Hvem skulle tro at pizza med honning på er godt? Vel ikke jeg. Plutselig bestemte vi oss for å dra på kino – sjeldent jeg har sett en film jeg har fått med meg så lite av. Du var nokså intens, men det gjorde ingenting.
Fortsettelse følger….
Adjø
