Hvorfor gjøre jeg dette?
Jeg lengter nærmest etter å være strukturert, men jeg klarer det ikke. Det er akkurat som om jeg er der for å ødelegge for meg selv. De siste fem eller seks årene har jeg hatt ett behov for å skrive lister. I dag skal jeg vaske gangen og soverommet, i morgen skal jeg skifte på sengen, vaske masse klær og skifte på sengen. Dette er typiske ting jeg skriver til meg selv på notater inne på en Iphone og det er ikke fordi at jeg er redd for at jeg skal glemme å gjøre det. Det er mer fordi at jeg skal vite hva jeg skal gjøre. Men det er sjeldent det blir sånn, og da kommer det en nederlagsfølelse som er vanskelig å bli kvitt. Jeg lover derfor meg selv at jeg skal gjøre det neste dag, og begynner å lage tidsperspektiv på de ulike tingene for å vise meg selv hvor fort gjort det egentlig går å gjøre disse små-tingene.
Jeg trenger struktur for å fungere, men jeg har absolutt ingen struktur. Jeg står opp helt ulike hver dag. Noen ganger står jeg ikke opp i det heletatt. Jeg bare venter på neste dag. Av og til når jeg setter opp disse planene for flere dager klarer jeg kanskje å fullføre 1/3 del av de. Disse listen er ikke avanserte, jeg bare klarer ikke å starte. Det er akkurat som om jeg venter på at noe skal komme i veien. Men hva venter jeg på? Hvorfor er det så vanskelig å bare vaske gangen før jeg skal på jobb? Jeg begynner kanskje ikke på jobb før klokken tre uansett? Hvordan klarer jeg å tullebort alle disse timene på absolutt ingenting?
Akkurat nå skulle jeg egentlig ha sett på en lønnsslipp som er feil, men får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg vet jeg må, men eier ingen motivasjon. Det føles nesten som om jeg vil at noe skal gå skikkelig galt. Jeg skylder ofte på at jeg er sliten, men er jeg det? Eller gjør jeg meg selv sliten? En dag kan jeg plutselig finne på å gå på toppen av en varde i stedet for å gjøre det jeg har skrevet til meg selv at jeg skal gjøre.
Noe må skje. Noe må forandres. Jeg har planer om å flytte og begynne med noe helt annet. Men så begynner jeg å mistro meg selv. Flytter jeg av riktige grunner? Hva gjør jeg med vennene mine som blir langt borte? Klarer jeg i det hele tatt å gjennomføre dette? Så sier jeg til meg selv, men du er nødt. Du kan ikke ha det slik lengre. Du må finne noe som gir deg mening. Mening for deg selv og ikke alle andre. Hvorfor er alle andre så viktig heletiden? Hva med deg selv? Ja, hva med meg selv?! Jeg er et skikkelig samvittighets-menneske, hvis det er noe som heter det? Jeg bekymrer meg heletiden om hvordan ting jeg gjør vil påvirke andre, men samtidig tenker jeg stikk-motsatt, men likevel ikke. Ofte føler jeg at tankene mine er større enn alt det andre, men at jeg aldri får satt ord på de. De bare flyter i alle retninger og jeg får ikke tak i noen av dem.
Adjø
